Om meg

Bildet mitt
En egen blogg med hverdagsglimt. Målet er å ta ett bilde hver uke i løpet av 2009. Og som den skravleren jeg er kommer det sikkert mange andre bilder og småkommentarer inne i mellom. Tusen takk for at dere vil lese. Jeg blir kjempeglad for en kommentar.

En smakebit av mine layouter.


onsdag 1. april 2009

Små sorger taler, store sorger tier.

Det er lett å øse av seg om små irriterende dagligdagse problemer. Jentene sover ikke, vi er alltid forkjølet, lekkasjer på badet - ja egentlig veldig små problemer i den store sammenhengen. Og det er en del av språket vårt, måten vi kommuniserer med andre mennesker på. Vi forteller våre venner og bekjente hvordan vi har det, klager på små problemer, gjerne den konstante "nordavinden" her i vest, forteller om fremgangen til ungene - små gleder, og går videre.
Men når det kommer til større sorger, så tror de aller fleste av oss tier.....

Som dere kanskje har lagt merke til, har jeg tiet i nesten en måned her på bloggen. På veien min som ny alenemamma har det bare stoppet opp, du kommer til et punkt der det bare er nok. Nok klaging over små problemer, en trøtthet av å skjule sorgen som er der konstant, av å stadig "ta en hvit en" for venner og bekjente, bekrefte at "ja, jeg er blitt alene, men jeg har det faktisk helt fint. Nok med å stå opp om morgenen og være mamma - den beste jeg kan være akkurat nå. Sørge for at hverdagen flyter, at ungene er fornøyde, får nok kos og håpe at de ikke stiller alt for mange spørsmål som jeg ikke har svar akkurat nå.

Alt dette krever vanvittig mye krefter. Så mye krefter at når jeg får et ledig øyeblikk i løpet av dagen, så blir jeg sittende i en tomhet... Det er ikke ofte jeg setter meg ned. Kaos på innsiden krever orden i det fysiske rommet rundt meg. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har vært så organsiert som jeg er nå. Det er stort sett ryddig og fint rundt meg. Lekene til ungene er sortert etter type og tema, og oppvaskmaskinen er stort sett alltid tømt. Men så kommer du til et punkt der det ikke er så veldig mye mer å rydde.... Og der er jeg i dag. Og jeg sitter og skriver det innlegget jeg har tenkt jeg burde skrive for lenge siden - aller helst for min egen del.

Men jeg ser jo at verden går faktisk videre, og jeg har fortsatt beina på overflaten enten jeg vil eller ikke. Jeg har verdens to herligste grunnen til å stå opp om morgenen, og hvis jeg bare tenker meg om så vet jeg at situasjonen min er mye bedre i dag enn for sju uker siden. Men det er ikke alltid like lett å se positivt på fremgang når det i utgangspunktet er en fremgang jeg aldri hadde forestilt meg å gå gjennom. Men dette er meg, som tar meg selv i nakket - og blogger... Og kanskje jeg til og med klarer å scrappe en layout i løpet av uken....

10 kommentarer:

  1. Vil bare gi deg en stor klem jeg. Du skriver så flott om en vanskelig situasjon og viktigheten med å ta vare på de små øyeblikkene.
    Ser ut til at du klarer deg veldig bra, tross alt. Klem fra Brumm

    SvarSlett
  2. Godt å høre at ting er på bedringens vei! Klem fra meg også! ;-)

    SvarSlett
  3. Å, dette ante jeg ingenting om! Så leit å høre!! Du skriver godt (det har du alltid gjort) om et vanskelig og ømt tema. Godt å høre det går bedre med deg nå! Tenker på deg. Klem AL

    SvarSlett
  4. Vet du - du er et stort forbilde for meg! Det er helt på jorde å si at 'jeg beundrer alene-mammaer, at de i det hele tatt får det til'. Vet jo at hadde du hatt valget så er det ikke dette du vil. Men likevel, Hanne - du er tøff!!! Og ting vil bli bedre! Og som du selv sa; du har verdens beste grunner til å stå opp om morgenen.

    Fortsett å skrive - det hjelper!

    Stor klem fra meg!

    SvarSlett
  5. Hei Hanne! Så trist å lese at du har blitt alenemamma. Men to fine jenter har du og de gjør vel at dagene går videre. Vet ikke hva vi hadde gjort hadde vi ikke hatt Randi etter at Olve ble født....
    Kjempefin blogg du har! Og så mange fine scrappebilder!! Knoter på jeg også men er jo ikke i NÆRHETEN så flink som du er!!

    Klem fra Monica

    SvarSlett
  6. Tusen takk for tiiten og kommentaren på min side, kjenner meg igjen i innlegget ditt. Måtte ta ei besluttning for to år sidan då eg fann ut at vatn er tjukkare enn blod. Min familie er meir samansveisa og vi veit kor vi hører til og kvifor. (Første gong eg har nemt dette på nettet).
    Beggynte faktisk å lage meg blogg for å få tankane på eit anna spor. Berre det at du skriv om det forteller meg du er på rett veg.
    Ha ei fin påske.

    SvarSlett
  7. Jeg synes du er sterk som klarer å sette ord på alt det vonde du må gjennom, og jeg vil gjerne sende deg en god klem.

    SvarSlett
  8. Jeg er glad jeg Hanne at jeg faktisk er såpass i nærheten at jeg kan gi deg en ordentlig klem, men må bare beundre den gode måten din til å skrivehvordan det faktisk er.
    Det er godt å ha deg som venn. ;)
    {klem}

    SvarSlett
  9. Så utrolig god du er til å skrive, Hanne!! Stor klem fra meg også!

    SvarSlett