Små sorger taler, store sorger tier.

Det er lett å øse av seg om små irriterende dagligdagse problemer. Jentene sover ikke, vi er alltid forkjølet, lekkasjer på badet - ja egentlig veldig små problemer i den store sammenhengen. Og det er en del av språket vårt, måten vi kommuniserer med andre mennesker på. Vi forteller våre venner og bekjente hvordan vi har det, klager på små problemer, gjerne den konstante "nordavinden" her i vest, forteller om fremgangen til ungene - små gleder, og går videre.
Men når det kommer til større sorger, så tror de aller fleste av oss tier.....

Som dere kanskje har lagt merke til, har jeg tiet i nesten en måned her på bloggen. På veien min som ny alenemamma har det bare stoppet opp, du kommer til et punkt der det bare er nok. Nok klaging over små problemer, en trøtthet av å skjule sorgen som er der konstant, av å stadig "ta en hvit en" for venner og bekjente, bekrefte at "ja, jeg er blitt alene, men jeg har det faktisk helt fint. Nok med å stå opp om morgenen og være mamma - den beste jeg kan være akkurat nå. Sørge for at hverdagen flyter, at ungene er fornøyde, får nok kos og håpe at de ikke stiller alt for mange spørsmål som jeg ikke har svar akkurat nå.

Alt dette krever vanvittig mye krefter. Så mye krefter at når jeg får et ledig øyeblikk i løpet av dagen, så blir jeg sittende i en tomhet... Det er ikke ofte jeg setter meg ned. Kaos på innsiden krever orden i det fysiske rommet rundt meg. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har vært så organsiert som jeg er nå. Det er stort sett ryddig og fint rundt meg. Lekene til ungene er sortert etter type og tema, og oppvaskmaskinen er stort sett alltid tømt. Men så kommer du til et punkt der det ikke er så veldig mye mer å rydde.... Og der er jeg i dag. Og jeg sitter og skriver det innlegget jeg har tenkt jeg burde skrive for lenge siden - aller helst for min egen del.

Men jeg ser jo at verden går faktisk videre, og jeg har fortsatt beina på overflaten enten jeg vil eller ikke. Jeg har verdens to herligste grunnen til å stå opp om morgenen, og hvis jeg bare tenker meg om så vet jeg at situasjonen min er mye bedre i dag enn for sju uker siden. Men det er ikke alltid like lett å se positivt på fremgang når det i utgangspunktet er en fremgang jeg aldri hadde forestilt meg å gå gjennom. Men dette er meg, som tar meg selv i nakket - og blogger... Og kanskje jeg til og med klarer å scrappe en layout i løpet av uken....